Ny blogg: www.helenesende.blogspot.com !

Dette livet, dette livet dere! Det er ikke enkelt å finne ut hva man vil bli når man blir "stor". Ei heller å se inn i fremtiden. Jeg har prøvd lenge, men problemet er at jeg ser så utrolig mange muligheter. Såpass mange, at jeg får store problemer med å velge hvilken vei jeg vil gå. Den siste tiden har jeg følt meg litt ubetydelig og at alt egentlig har vært litt meningsløst.

Det er viktig og ha en plan, selv om den bare er for noen uker eller måneder. En plan og et mål, slik at man føler at det er en mening med det hele. Planen min var å jobbe og tjene penger frem til jul og kanskje reise litt etter jul. Samtidig ville jeg benytte anledningen til å gjøre noe jeg ikke har hatt tid til, med både skole og jobb. Den planen fungerte veldig dårlig. Jeg har lenge følt at ting bare suser og går og jeg henger ikke helt med. Dette passer dårlig for et ordensmenneske, som meg. Jeg må ha kontroll og oversikt, iallefall over mitt eget liv. Tror derfor at det er på høy tid og ta en skikkelig snakkis-kveld med nære venner, slik at de kan få meg til å se ting litt klarere.

Det har uansett vært en super start på uken! Åpnet på jobb i dag og hadde en usedvanlig rolig morgen med en cappuccino og aviser. Elsker virkelig en slik start på dagen! I kveld fikk jeg også en real økt på treningssenteret. 2 timer ble det, utrolig hvor fort tiden går når man trener sammen med noen!

Nå skal jeg staks dusje, så finne sengen. Håper jeg får en god natts søvn, det bli en lang dag i morgen med jobb i ny barnehage fra klokken 08.45 - 15.45 og deretter Cielo 16.00 - 20.00.

Ha en fin dag!

En helt fantastisk interiørbutikk som du finner på Malvik senter. En butikk jeg kunne gått timevis i, frem og tilbake og hele tiden funnet noe nytt og flott som jeg hadde hatt lyst på. Jeg kjøpte blandt annet en bildeholder fra merke Rivéra Maison. Fant også mye annet fint fra samme merke, verdt å stikke innom og ta en titt.

Foto: Rivéra Maison.

Butikkens hjemmeside: http://www.celoriainterior.no/

"Even in their deepest sorrow the Norwegians don't get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country."
German Newspaper article.

På mandag gav senterlederen vår beskjed om at vi kunne stenge to timer tidligere enn vanlig, slik at vi fikk anleding til å delta i rose/fakkeltoget på kvelden. Sjefen min syntes det var viktig å møte opp på et slikt arrangement, så vi ble enige om å dra. Jeg synes det var veldig bra oppmøte og nesten alle hadde med roser. Vi rakk dessverre ikke å kjøpe noen roser før vi dro, så vi følte oss begge litt utilpass der vi stod, med hendene tomme. Vi valgte derfor å dra tilbake senere på kvelden med tre røde roser. Da fikk vi se alt det de andre hadde lagt ned også.

Foto: Trønder-Avisa
Det ble nok enda finere å se på når det ble mørkt og alle lysene ble litt med synlige.

22. juli 2011 ble en dag vi sent vil glemme. Det er vanskelig å ta inn over seg, alt det som har skjedd siden fredag. Det er vanskelig å prøve og forstå, prøve å finne svar. Mitt lille land, vårt lille land. Lille Norge. Det er ufattelig. Bildene som ruller over TV skjermen er bilder vi har sett så mange ganger før. Sett, men ikke skjønt realiteten i, fordi det har vært så langt unna, så fjærnt fra vår virkelighet. Så skjer det utenkelige i vårt eget lille land og bildene som blir trykket på nettsteder og i aviser er fra vår nasjon. Personene som blir intervjuet snakker ikke lenger uforståelige språk vi aldri har hatt kjenskap til, men det snakker samme språk som oss selv. Den drepte kunne likegjerne vært deg selv. Det blir så nært og derfor så ufattelig tungt å bære med seg i hverdagen.

For meg blir det også vanskelig å skjønne hvordan en enkelt person er i stand til å gjøre så mye skade. At en person har et så sterkt hat i seg at han er i stand til å ta livet av nesten hundre mennesker. En ting er å plassere ut en bombe, som gjør stor skade på bygninger og samtidig tar noen få menneskeliv, en annen ting er å gå med våpen og lokke til seg unge, uskyldige ungdommer for og derretter skyte de. At en person ikke eier et snev av medmenneskelighet, kjærlighet eller skyldfølelse. Det er skremmende at en person kan bli så kald. Det blir vanskelig å prøve og forstå.

En hel nasjon er blitt rammet og er i sorg. Vi er så få her i landet, hver fallen er bror eller venn. Jeg visste også av noen som var på øya, men han overlevde. Det blir så frykelig nært.

De siste dagene har Norge som nasjon og nordmenn som medmennesker virkelig vist seg fra sin beste side. Alle er berørte og alle står sammen for å trøste. Det en en tung tid nå og enda tyngere blir det, når vi må tilbake til hverdagen. Vis kjærlighet, bare en klem kan varme mye.

Mitt lille land.
Et lite sted der en håndfull fred slengt ut blant vidder og fjord.
Mitt lille land, der høye fjell står plantet mellom hus og mennesker og ord.
Der stillhet og drømmer gror.
Som et ekko, i karrig jord.
Mitt lille land, der havet stryker mildt om rygg, som kjærtegn fra kyst til kyst.
Mitt lille land, der stjerner glir forbi og blir et landskap når det blir lyst, mens natten, står blek og tyst.

Høstmote, akk, det er nesten så jeg gleder meg til høsten. Lengter etter cardigans, støvletter, stearinlys og tekoppen i hånden. Men det hadde vært fint med litt sommer først også altså. Men hvem vet, kanskje det blir noen tastetrykk inne på hm.no etterpå. Det er iallefall håpløst å finne skattene i butikken.

Av en eller annen grunn, så følte jeg for å skrive dette på dialekt..

For ganske nøyaktig fem år sia, i samme hus, bare i et ainna rom, i ei ainna seng. Ein fem år ynger versjon som får beskjed om at farfaren hennes no har forlatt dæm. No, ein fem år elder versjon enn den gången, sitt i samme hus, et ainna rom og ei ainna seng, tenke tebake, høre på musikk som minne'a om farfar og tørke tåra.

Ditt sinn monne flyve så vide omkring,
det er som du glemmer de nære ting.
Det er som du aldri en time har fred,
du lengter bestandig et annet sted.

Du syns dine dager er usle og grå.
Hva er det du søker, hva venter du på?
Når aldri du unner deg rast eller ro,
kan ingenting vokse og intet gro.

Gå inn i din stue, hvor liten den er,
så rommer den noe ditt hjerte har kjær.
På ropet i skogen skal ingen få svar,
finn veien tilbake til det du har.

Den lykke du søker bak blående fjell,
kan hende du alltid har eiet den selv.
Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lær deg å elske de nære ting.

Dagen før dagen. Dagen vi alle har ventet så uendelig lenge på, men som plutselig er her. Jeg har den tredje, og siste, eksamen i morgen. Matte muntlig. Har det meste av fagstoff inne i hodet nå, så krysser fingrer og tær for at dette skal gå bra. Kjenner faktisk at noen nerver har bosatt seg i kroppen, men det er vel helt naturlig, så jeg lar de ikke herje så alt for mye oppe i hodet.

Siste eksamen og siste skoledag. 3 år på videregående er et tilbakelagt kapittel. Jeg gleder meg på sommerferie, veldig. Men det er så sinnsykt vemodig for en så alt for sentimental person som meg. De finnes ikke grenser. Jeg sitter faktisk med tårer i øynene akkurat nå, mens jeg skriver dette. En kan irritere seg over og mislike alle elever og lærere, til og med selve skolebygget, men jeg nekter og tro at en ikke føler litt, bare bittelitt vemodighet og sorg når du går ut av bygget for aller, aller siste gang. Det har tross alt vært livet ditt de siste tre årene. Ditt andre hjem i tre år. Jeg tar gjerne sommerferie etter avslutningen torsdag kveld, men jeg kunne gjerne ha kommet tilbake i august også. Skrudd tilbake tiden og tatt de siste tre årene på nytt igjen.

Jeg tørker de siste tårene for i kveld, tenker på eksamen i morgen og sparer tårekanalene til torsdagen!

hell if I
hell if I'm gonna cry because you found someone new
I tell you I
I'd feel a whole lot better
if you took some time to shed a tear
maybe you didn't have to look so pleased
so good, so satisfied

Remember all the sadness and frustration
And let it go
Let it go

I en klasse på 28 stk er det 28 forskjellige personer. I et slikt miljø oppstår det mange rare, artige og ikke minst; situasjoner med latterkrampe. Vi har alle våre feil, vaner og uvaner og i klassen min finnes det alt mulig. Den vimsete, den fjerne, nerden - you name it! Ihvertfall, vi har ei jente i klassen, som jeg forsjåvidt har kjent i 14 år, som finner opp ord selv. Hun danner også sine egne formuleringer noen ganger. Fint for oss, siden vi får oss en latterkule noen ganger. Her er to hun kom med i dag:

Jenta: ..det skal jeg gjøre til prikk og prekke.
Vi: Hva sa du at du skulle gjøre?
Jenta: Følge det til prikk og prekke.
Lise: Du mener punkt og prikke?

Jenta: Åh, tenk at pappa drar til Afrika på lørdag da..
Vi: Å? Hva skal han der?
Jenta: Jakt.
Vi: Jakt? Jakte på hva da?
Jenta: Penelope.
Lise: Penelope? ..Antilope?
Jenta: Eeeh, ja..

Jeg ler enda jeg!

I det siste har jeg ryddet en god del i klær og sko. Fire par sko har sett sine siste dager og havnet i søpla og jeg tror jaggu det femte paret drar i dag. Par seks tror jeg sendes til frelsesarmeen. Dette betyr at jeg etterhvert får litt mangel på sko. Derfor passet det ypperlig at Bianco hadde salg for russen i forrige uke. Gosh, kjenner jeg savner russetiden. Det var både rart og trist og ikke ta på seg russebuksa i morges og bare traske ivei. Uansett, skosalg på Bianco, 30 % - man kan ikke si nei.

Det var vel strengt tatt ikke stiletter jeg skulle ha. Jeg var egentlig på utkikk etter ballerina i skinn, men pytt pytt. Det var salg!

På lørdag fornyet jeg sminkepungen min litt, noe som virkelig trengtes. Innetørket mascara og foundation som ikke sitter pent har jeg ikke så veldig mye bruk for. Skin Tonic har 25 % på all sminke (hvis du er kunde), siste sjangse i dag, og da følte jeg jeg måtte benytte dette. Det er sjeldent, så og si aldri, at du få prosenter på merker som Dior, Chanel og Lancome.

Fikk sneket med den nye klokken min også.

Forrige helg var jeg i konfirmasjon til en fetter og i går var jeg i konfirmasjon til lillebror. Kjenner jeg har kaker langt oppe i halsen, så håper det blir lenge til neste gang.

Nå bli jeg straks hentet, så drar vi til Trondheim. Litt shopping, møte søster og kamp står for tur!

Gledelig 17. mai til alle nordmenn!

Siden det er vår, så har jeg hatt en liten opprydding i klær og sko. Er fremdeles ikke ferdig, jeg tror egentlig jeg aldri blir helt ferdig med å rydde i garderoben, men det er en annen sak. Men ja, sko. Sko som er godt brukt, sko som ikke har holdt så lenge du skulle ønske, sko du elsker, sko som er verdens beste å gå i, sko som får føttene dine til å se mindre ut enn de egentlig er, sko som minner deg om en periode eller en bestemt episode - disse skoene er det faktisk litt vanskelig å kaste, selv om du vet at du aldri kommer til å bruke de igjen. Sko er vel kanskje det jeg sliter mest med å kaste, men jeg prøver så godt jeg kan å trøste meg med at jeg kan kjøpe nye og skape nye minner. Det hjelper litt, men du skal ikke se bort i fra at jeg stopper ved søppelkassen i morgen, løfter på lokket og tar et siste farvel før søppelbilen kommer og henter de. Hvis jeg er riktig sentimental, kan det faktisk hende at jeg plukker opp uggsene.

Noe å tenke på - hvorfor er vi så redd for å ta sjangser?

I hate to turn up out of the blue uninvited
but I couldn't stay away, I couldn't fight it.
I had hoped you'd see my face
and that you'd be reminded that for me it isn't over.

Nevermind, I'll find someone like you.
I wish nothing but the best for you, too.
Don't forget me, I beg.
I remember you said,
"Sometimes it lasts in love,
but sometimes it hurts instead."
Sometimes it lasts in love,
but sometimes it hurts instead.

Bloggen ble 2 år for 4 dager siden, just so you know. Feiret med kaker og sang til langt på natt..

I går brøt jeg sammen i tårer, ved å høre en sang. Det skjer ikke så veldig ofte altså, men it sure did yesterday. Skjønner ikke hvorfor folk er så ondskapsfulle, som poster slike sanger på veggen min på facebook. Jeg blir et totalvrak og fungerer veldig dårlig resten av kvelden. Nok snikk-snakk, over til sangen.

Lytt til teksten, samtidig som du ser videoen. Ah, jeg blir helt ødelagt jeg..

What are words if you really don't mean them when you say them? <3

Du vet når du driver og snoker litt rundt, finner masse rot og rat, men så finner du noe som får deg til å stoppe opp og tenke? Det skjedde meg i dag.

Det som fikk meg til å stoppe opp var noen bilder. Et par gamle og utslitte bilder, ungdomsbilder av mamma og pappa. Jeg så først på bildet av mamma. En ung og vakker kvinne med porselens hud som smilte vakkert til fotografen. Hun kunne vel være en atten-nitten år. Hun var der jeg er nå. En fortid som er en stor del av henne, men som er fullstendig utkjent for meg.

Så ser jeg på bildet av pappa, et enda mer slitt bilde. En ung gutt, med mange år foran seg. Et bilde kan vise deg mye, men det sier ingenting om hvordan det var. Hvordan var han? Mammagutt? Pappagutt? Rampete? En skikkelig badboy? En fortid jeg ikke vet stort om.

Jeg holder disse to bildene ved siden av hverandre. Jeg ser et ungt par. Men hvordan var det? Hva skjedde, hva har gjort at vi alle er der hvor vi er i dag?

De var der hvor jeg er i dag. For dem så føles det sikkert som i går. I morgen driver mine barn og snoker i mine saker og finner gamle ungdomsbilder av meg. De er like uviten som meg, de vet ingenting om hvordan jeg var eller hadde det i 2011.

Årene flyr, enten du henger med eller ikke. Derfor minner dette på meg, nok en gang, at en bør være mer fornøyd med seg selv og det rundt seg. En kan bruke mye tid på å erge seg over hvordan man ser ut. Strammere lår og flatere mage. Hvis du tenker deg godt om, så er du kanskje ikke så aller verst. Sannsynligvis, så kommer du aldri til å ha så faste lår og så flat mage, som du har nå. Om tjue år står du og ser deg selv i speilet og lurer på hvorfor du ikke var fornøyd med kroppen du hadde som attenåring.

Det er viktig å sette seg nye mål og ha noe å strekke seg etter. Men kanskje setter vi litt vel store krav til oss selv? Du skal være snill mot andre, men kanskje viktigst av alt, vær snill mot deg selv.

Then there would be no need to impress you. No need to want you. No need for loving you. No need for crying over you. No need for heartbreaks. No need for pain or tears. No need for forgotten promises. No need for rejected hugs. No need for crying myself to sleep. No need for scars. No need for acting like you care. No need, for everything you've done to make me feel absolutely nothing.

But then again, i'm glad i did met you. Cause you were the one who always asked me if anything was wrong. You were the one who loved me for me. The one who cared when everyone else didn't. The one who listened. The one who stayed up late just to hear me talk about the most random shit ever. You were the one who i told secrets to. The one who though me new things. The one who laughed at my bad jokes. The one who did things, just for me. And now, you're the one i can't forget.

Vanskeligheter med å finne de rette ordene. Vanskeligheter med å gjøre noe som helst. Jeg er sliten, veldig sliten. Det vises ikke, det kjennes ikke - ikke før kroppen, helt uten forvarsel, sier stopp og klapper sammen. Som på fredag, da jeg gikk ned lofttrappen. Kom halvveis, så klarte ikke føttene å holde meg oppe lengre, så jeg segler og ruller ned den andre halvdelen. Eller som på lørdag, på jobb. Skulle servere kaffe, og føttene svikter. Klarer heldigvis å holde balansen og kommer meg helberget bort til disken.

Jeg er lei av alt. Ingenting er bra. Jeg er lei av å være sliten, utmattet, utbrent.

"Jeg, på lik linje med et glassbordet mitt ? gikk i tusen millioner knas. Forskjellen er at bordplata skulle fornyes og byttes ut ? mens jeg? Jeg må limes sammen, først må jeg bare finne bitene, deretter hvor de passer, og tørkeprosessen tar en evighet ? limer du for fort faller alt sammen. Jeg skulle ønske jeg var et glassbord."

www.arikanne.com

Er det noe jeg bestandig har likt så er det dill-dall til hjemmet. Jeg var ikke gammel da jeg kjøpte mine første lysestaker til å ha på soverommet mitt. Da jeg var 10 skulle jeg på død og liv male rommet mitt, samt møbler, i grått og sort og kun ha smijern som interiør. Som sagt så gjort!

Har ikke peiling på hvor mye jeg har brukt på pyntegjenstander, men det er nok en del. Noe er kastet, men det meste står i skaper hjemme hos mamma. Kan vel være såpass ærlig å si at alt ikke er like pent alt sammen og noe passer bedre langt inne i et skap, enn fremme på stuebordet.

Nille har fått inn veldig mye fint det siste halve året. Jeg blir stående ved hyllene og klarer ikke å velge hva jeg vil ha. For jeg vil ha alt. Men akkurat nå, så har jeg kun ett soverom å innrede, så da sier det seg selv at jeg ikke trenger tre lysfat, ti kubbelys, syv forskjellige kunstig blomster og fem forskjellige sorter sand og steiner. I går endte jeg opp med dette..

Kjenner det er veldig godt med helg nå. Skal prøve og prioritere meg selv litt disse to dagene, samtidig som jeg må få gjort unna litt husarbeid og diverse. Starter i dag med å vaske huset, slik at jeg er ferdig med det når helgen virkelig begynner. Hvis det blir tid, tror og håper, så skal jeg sette meg ned og se Grey's Anatomy sesong 1. Har bestemt meg for å kjøpe hele serien på DVD og startet med å kjøpe den første denne uken. Skal bli spennende å bli tatt med helt tilbake til starten.

Sendte dette diktet under til en venninne i dag, i skoletimen. Fikk en litt overraskende respons "Poenget med å skrive dette her da, du får meg til å skirke midt i timen!" Hun er så god!

I går var en nokså gripende dag. Der hvor jeg går skole, så har russen de siste årene vært ansvarlig for å arrangere et fakkeltog, til minne om de som døde og ble skadet i trafikken året før. I 2010 var det elleve som døde i trafikken, på Nord-Trønderske veier, 200 ble skadet. Russen tente 200 fakler og satte langs veien og gangstien hvor toge skulle gå. Det ble også stilt opp elleve biler langs veien, for de som mistet livet. På vekten (et sted ved E6) ble det holdt tre taler. En som stod fram på vegne av russen, ei dame fra Stjørdal som mistet sønnen sin i trafikken i 2009 og Knut Arild Hareide, leder av Stortingets kommunikasjon- og transportskomite.

Den mest gripende talen kom fra hun som mistet gutten sin på seksten år, for litt over ett år siden. Når du åpnet avisen eller nettsiden til en avis og du ser at det har vært en dødsulykke, så tenker du ikke så mye over det. For det rammer ikke deg, det var ikke noen du kjente eller visste hvem var. Men neste gang, så kan det være deg eller en av dine. For det at det ikke skjer deg eller noen du kjenner, eller der hvor du bor, er helt feil. Det kan skje hvem som helst, hvor som helst. Jeg tror nesten at man på oppleve det selv, før en tar trafikken på alvår.

Jeg vet hvordan min kjørestil er, eller var. Jeg er, de aller fleste gangene jeg kjører bil, stresset. Fordi jeg skal rekke ett eller annet. Enten skole eller jobb, eller kanskje en kino. En har selvfølgelig litt dårlig tid, siden man lå 5 minutter for lenge eller stod 10 minutter ekstra i dusjen. Når jeg setter meg i bilen, så har jeg dårlig tid og man trykker som regel litt for hardt på gasspedalen.

Men så, kun en måned etter jeg fikk førerkortet, kræsjet jeg bilen min. Det bittere, var at denne dagen var jeg på vei hjem, jeg skulle ikke på jobb, jeg var ikke stresset. Det var kjempe glatt og selv om jeg kjørte litt fort til tider, så er jeg ikke dom. Når det er nysnø og såpeglatte veier, så kjører jeg forsiktig. Likevel, så klarte jeg ikke å stoppe da bilene foran meg bråstoppet. Bilen bak meg klarte heller ikke å stoppe. Selv om ingen personer ble skadet, så gjorde dette noe med meg. Før kunne jeg ligge å kjøre tett opp mot bilen foran meg. Nå holder jeg lang avstand og bremser i god til. I ettertid, så er jeg litt glad for at ulykken skjedde. Jeg gikk inn i en periode med en, til tider, veldig stygg kjørestil. Jeg er glad for at det skjedde en ulykke, som snudde om på holdningene mine og gjorde meg klokere, uten å gjøre store skader. Hvis ikke dette hadde skjedd, så er jeg sikker på at jeg hadde havnet i en mye mer alvårlig ulykke før eller siden.

For å sitere moren som holdt tale i går kveld, "Ha det aldri så travelt at du er nødt til å kjøre for fort. Ikke noe haster så mye at du er nødt til å prate i mobiltelefonen eller sende SMS bak rattet. De fleste dødsulykker skyldes uoppmerksomhet, uforsiktighet, rus, mobilbruk og manglende refleksbruk. Nå må vi begynne å lære snart."

Det er bedre å komme frem i live, enn i tide!